Vår tids største tragedie.

Fredag 22. juli 2011!

 En dato som kommer til å bli tatovert inn i alle nordmenns minne for all framtid.

Dagen da alle våre mareritt ble til virkelighet. 

Det vi ikke trodde kunne skje i Norge, skjedde likevel. 

77 mennesker er døde.

Mange skadet fysisk.

Enda flere psykisk. 

De vil kanskje aldri bli de samme...

VI vil aldri bli de samme.

Norge vil aldri bli det samme. 

 Ord blir for små, men vi tenker på dere som var der, og dere som ventet på livstegn fra deres kjære. Spesielt vondt er det å tenke på de som aldri hørte fra sine igjen.

Vi reiste til Oslo på mandag, vurderte om det var trygt, men fant ut at vi ville dra. 

Vi rakk ikke rosetoget, men tok turen til sentrum på tirsdagen. 

Vi ble overveldet av blomstene som var overalt! 

 Det var sikker millioner av roser og andre blomster, og hvor vi enn gikk, ble vi påminnet om tragedien. 

 Det er virkelig hjerteskjærende. 

Samtidig er alle rosene et tegn på samholdet alle viser nå. 

Jeg er så stolt over måten Nordmenn har reagert på denne tragedien. 

Der vi kunne reist våre knyttede hender og sverget hevn, holder vi hender og sverger at vårt demokrati skal bestå. 

Statsministeren vår har vist seg som en samlende kraft, vår konge og kronprins har stått fram med samme budskap. Vi skal reagere med mer åpenhet, mer demokrati! 

JEG ER STOLT OVER Å VÆRE NORDMANN!

med familie.